Dikt
~ av Aasa
du har ord jeg ikke kan gullmale
de bare dirrer i luften
som svevende spurver og øyenstikkere
med florlette vinger
de glimrer i tanken på alt
som førte til dem
og jeg smiler mens jeg legger
dem ned en etter en
etter en etter en
rundt min hodepute
og sovner inn
omringet
av deg
for en gang skyld er virkeligheten bedre
enn min egen fantasi
....
jeg hører ordene hun sier under bokstavene
de klinger hardt og spisst og vil stå øverst på hylla
mine er tomme
jeg slipper dem og lar dem falle
rundt meg som bokstavkjeks i en bunnløs suppe
uten tanke på hvorfor og hva
til de mister form og betydning
og jeg bare er
....................................
....................................
I:
sjelen min er ensomme hurtigtog som
drønner inn i veggene og jeg
sitter og ser på dem har
hoppet av og tatt et godt tak
i stueveggen men de sliter
sin enorme fart for å kantre mot
deg og dine ord
det henger lengsel i lyngen og
alt rundt oss er fullt av dugg
ordene dine er langsomme og mine
også mens jeg fortsatt setter
fri togene på
supersoniske smellturer
jeg er ikke med jeg har hoppet
av
jeg står her
rolig
og smiler til deg
og holder
ut
all denne virkeligheten
hvem av oss vil først knekke
sammen?
..............
II:
jeg leser brev som
kommer fra
going4u og superlover
svømmende seler bakser med finnene
rundt meg
i elskovssyke grynt
mot havets salthet
jeg må jo bare smile
mens jeg venter
et par dager til
jeg ønsker
å knekke alle ordene dine sammen til små kjekssmuler og løse dem opp i mine varme hender
jeg øver meg på å vente
----
III:
jeg, du og stillheten sier du
og jeg blir dobbeltsjarmert
du dytter mugger fulle av saft ned i øynene mine jeg nyter hvert tak
det dukker opp
som svalende kampsport mellom
oss vi sitter stille og betrakter
ordene
det er en kjærlighetsløgn
for jeg kjenner deg
ikke
men jeg kan allikvel
ikke sove lenger
....
IV:
flommer av lyst
til å ta et sugerør
og slurpe i meg hele deg pent og stille
med en vennlig borgerfruemine
men med intens kraft
fra mine lunger
eksplosivt innadgående åndedrett
som en kannibalsk hyllest til den ukjente kjærligheten
.....
V:
du bruker mange
utropstegn
jeg plukker dem opp
som små hemmelige gester
og gjemmer dem i lommene
sakte
mens jeg ser farts-stripene etter mine
gamle hurtigtog suse forbi
jeg er ikke lenger
passasjer
jeg sitter kun i ordløse svar på
mitt soveroms perrong
og nyter den spennende stillheten mellom oss
mens jeg smiler
forsiktig
i veggen
....
VI:
det øynene dine skjuler
taler et språk kun
synet mitt forstår
det synger
varmt og svalt
det spraker av hemmelghetene dine
der inne
jeg liker å se på det i øynene dine
som jeg ikke skjønner
....................................
....................................
et sammenflettet, hardt nøste
så mange timer
alene
men minnet om perlende latter
denne lille
som sovnet inn mens hun sang
bløte, redde, sterke, ømme hender
mor
....
du legger kampesteiner i
synet mitt tvinger bøyer vil ta tak og
klemme til jeg ikke har mine ord til
dine hender former
trærne som omgir verden vil bite til
meg at jeg skal se vil
mure brønn der så jeg
synes synd snakke til
meg stumt bak fastlåste
metaforer for din
egen tomhet for at
du
skal eksistere vil strekke meg
lengre
til jeg er en tom landevei
slik dengang da jeg var uten ord
bare for deg
....
Der sitter du
ca ti centimeter til venstre
blå jakke
svart genser
blondt hår
det er en reise som kan ta evigheter
og som jeg ikke ønsker
å legge ut på
lengre
jeg vil la deg bli sittende der
mens jeg reiser meg opp og går
ut av vinduet
opp stigen
bort og bakenfor
sjulet
vedhuset
under trappen
alle stedene vi lekte gjemsel
da vi var små
og du ba oss komme inn til middag
....
du sitter der som tyngende våt sand vil ete
meg opp med sugende drøvel puster
og slynger luften din i støt
rundt halsen min som en slimete
frosketunge
pusten din peide å eie tankene mine
Jeg putter timeglasset ned i sprekkene
på badet ditt så det knaser i margen og sand tyter
ut innimellom så pakker jeg kofferten med mine
innvoller
som fugemasse for sjelen
om jeg løper raskt nok kan jeg nok komme dit
hvor pusten din ikke høres lenger
.........................................................
det er en sjanse jeg må ta det
er stille mens jeg venter
fortsatt på ham gir ham det
frivillig i hans hender ligger nå steinen
det skal en mann til for å ta den opp
....
Jeg smuldrer sakte foran
deg kyssene dine sier det
usagte du smiler rekker ut
hender muntre ord som aldri
leter ønsker du ikke mer?
Snart er det for sent
å finne for det å vente krever
for mye
Derfor forsvinner jeg foran
deg derfor er jeg langt borte
Når jeg er nær
....
det er ordølse mord som skjer
med gjerningsløse mordere uten offer
jeg forbanner min egen intensitet
mens jeg brutalt
og målbevisst spikker bort øynene dine
som har satt seg fast
i halsgropen min
vi peser i gresset jakter med blikket etter
noen i den andre
enden som kan forløse oss fra vår
egen ubetydelighet i mengden la et
par øyne et
øyeblikk si
Du er til
....
hun bøyer seg ned
børster vekk huden
varsomt
ser tilbake inn i øynene
vet at denne gangen heller ikke
og alltid dette
lete etter svaret som ikke finnes
No comments:
Post a Comment