ood was felt so good, and after, why the body feel so good, when the blood rushes back there, giving it rest and pleasure.It is so many simple little things about blood. Just think about when your arm falls asleep, and you cannot move it, it feels like dead - the blood is gone from it. Then when the blood returns you can again move it. You were alive, your arm was alive, but without the blood there was no life.
No wonder many cultures have celebrated blood and worshiped it as the thing itself that contains life, that the soul lives in and so on. Or how religious costums, where blood must be drained from an animal before it is eaten by man. (Because allegedly then the soul of the animal is gone. Then it is pure enough to eat.)
Was just something I thought about. How these things amaze me, because life amazes me. I wonder about the soul. What is the soul?
I used to be a person who belived in a life after death. I more or less dont anymore. I picture some energy will move on. Maybe my dust will be a flower or some grass, I dont know. Is that all, I dont know either. But I guess I have gotten used to the thought that to me, it might very well be like sleeping. Now, dont get me wrong. I like sleeping. But forever? Would be nice to wake up now and then.
So, that is why I am thinking about all these things. Cause maybe they have a link and maybe they dont. But one thing is for sure. Blood creates life and lets it live. When do you ever feel more alive than wen the blood rushes through you?
It is something to think about at least
- Åsa
Energi kan verken oppstå eller forsvinne, den kan kun gå fra en energiform til en annen. Om man ser på sjelen og bevissthet som energi medfører det at alt Åsa er, har alltid vært, og kommer alltid til å være, i en eller annen form. Det samme gjelder din fysiske masse om Einstein har rett. Energi og masse er i såfall to sider av samme sak. Om Åsa går over til ren energi i løpet av tilnærmet null sekund, vil jorden bli til veldig varmt pulver. -Bedre om Åsapulver blir til en blomst og at noen gram av Åsa blir til noe vi aldri kommer til å forstå. Ser ut som naturen har satt visse grenser. Digg. Spennende. -Jonas
ReplyDeleteJa, jeg vet jo det. Det er en fin tanke det og er jo dette som er grunnlaget for at jeg snakker om å bli en blomst. Jeg artikulerte meg vel ikke godt nok rundt dette og hva som egentlig er min frykt her. Det er jo dette vi kaller "bevisstheten", sansene vi erfarer verden med som menneske, som engang, etter min mening, vil slukne. Hva det vil gå over i og hvordan dette vil arte seg er jo umulig å spekulere i, men jeg mener nå uansett og tror at en bevissthet blir det ikke.
ReplyDeleteOg må si at det å en gang bli foruten den er ikke en tanke jeg synes er enkel. Vi har jo en veldig begrenset bevisshet og det som er utenfor dens fysiske rammer er nok utrolig forunderlig. Så det kan jo hende at jeg vil få en overraskelse på dette punkt som vil vise seg å være bedre enn hva man har nå. (Selv om dette da ikke vil sanses som hverken en "overraskelse" ellernoe "bedre" da dette selvsagt er erfaringer av bevisstheten selv.)Men nå er jeg jo ivertfall innenfor bevissthetens. Og for meg er da tanken på bevissthetens opphørelse en tanke som skremmer meg. (Og det er vel naturlig. Egoets største drift er jo selvoppholdelse)
Og dette med at når den ikke er mer så vet den ikke om det for da er den ikke, trøster meg ikke det grann. Jeg er jo ikke den eneste i historien som ønsket hun levde evig, he he. Om ikke evig, så hadde jeg ikke hatt noe imot ivertfall et par hunder år ,-)Sansene som vi erfarer livet gjennom er så forunderlig vakre. Hvordan skal jeg engang klare å oppgi dem?